Ubemannet landbruk
Ubemannet landbruk refererer til fullstendig automatisering fra såing til høsting, bruk av ubemannede kjøretøy og små droner for overvåking, og mestring og overføring av plantedata gjennom satellittsystemer, uten behov for manuelt arbeid.
Moderne gårder er fulle av tekniske mirakler, høy automatisering og ulike innovasjoner som lar bøndene dyrke mer mat med minst mulig arbeidskraft. Bulldosere kan gå til forhåndsbestemte posisjoner og nøyaktig så frø jevnt og automatisk i en avstand på noen få centimeter, mens GPS-posisjonerte hogstmaskiner kan høste avlinger nøyaktig. Gjennom trådløse nettverk sendes all informasjon som jordfuktighet og miljøfaktorer til eksterne servere for ekspertanalyse. Hvis folk kan ha en mer omfattende forståelse av vanninnholdet i jorda, proaktivt identifisere vannings- og skadedyrproblemer og ha en mer omfattende forståelse av gårder, forventes det at de innen 2050 fortsatt kan dekke matbehovet til 9,6 milliarder mennesker verdensomspennende.
Ubemannet landbruk er mer avhengig av teknologisk utstyr som landbruksdroner, som var en banebrytende vitenskapelig teknologi som dukket opp i 2014. Landbruksdronen er utstyrt med et GPS-navigasjonssystem for automatisk cruisekontroll og et standardkamera som automatisk styres av cruisesystemet; Bakkebasert programvare lar droner ta bakkebilder med høy oppløsning. Cruiseprogramvaren til droner bruker tradisjonelle radioer for å kontrollere flyreisen, inkludert utforming av flyveier, maksimering av dekning av gårdsområdet og kontrollerende kameraer for å lette etterfølgende bildebehandling. I en tilstand med lav oppløsning (dvs. å fly til en høyde på 120 meter for å observere avlinger, som er en konvensjonell høy høyde for ubemannede luftfartøyer som fastsatt av amerikanske myndigheter, og enhver høyere høyde krever rapportering til lufttrafikkavdelingen), bønder kan se bilder som de ikke har sett før. Sammenlignet med bilder tatt av satellitter, har bilder tatt av droner lavere kostnader og høyere oppløsning.
Droner kan gi bønder tre typer detaljert informasjon. Den første metoden er å observere avlinger fra luften, og hjelpe bøndene med å identifisere vanningsproblemer, jordproblemer og til og med skadedyr og sopp som ikke kan oppdages med det blotte øye. For det andre kan luftkameraer gi bilder på flere nivåer, som kan fange både vanlige visuelle spektralbilder og infrarøde bilder, og hjelpe bønder å identifisere helseproblemer som ikke kan sees med det blotte øye. For det tredje kan droner fly en gang i uken, hver dag eller til og med hver time, og gir animasjoner sortert etter tid for å demonstrere veksten og endringer av avlinger, og gir muligheter eller identifiserer problemer for bedre avlingshåndtering. Dette er en del av den datadrevne trenden innen landbruksutvikling.










